Forum

Barn av alkoholiker

• barn,,
• familie,

• Hei alle dere som jeg håper vil lese innlegget mitt :)
  Jeg er datteren til en mor som har vært alkoholmisbruker siden jeg var ca 6 år. Da jeg var 12 år fikk jeg en lillebror, og på grunn av at min far jobbet offshore var det meg som passet dette lille knøttet hver gang mamma drakk. Som var hele tiden. Jeg husker jeg trodde hun hadde en muskelsykdom eller en nevrologisk sykdom, og jeg husker jeg ble så utrolig lettet da de fortalte meg at mamma er alkoholiker. LETTET. Fordi jeg tenkte at da er det jo bare å slutte å drikke, da, og så er problemene løst. Livet kan være veldig lett når man er 13 år, og veldig, veldig vanskelig når man innser at det man hadde håpt at skulle bli løsningen, ikke fungerer. Da jeg ble eldre, og min far fikk jobb på land, trodde jeg at ting skulle bli mye bedre, og jeg fikk mer fritid, men ikke mer avslapning. Jeg var alltid redd for å komme hjem i tilfelle de hadde kranglet, eller mamma var full, eller om lillebroren min hadde hørt dem krangle og var lei seg. Da jeg ble gammel nok til å kjøpe alkohol, kjøpte jeg paradoksalt nok alkohol til min egen mor, til tross for at jeg visste hun ikke burde drikke, men samtidig visste jeg at hvis hun ikke fikk alkohol ville hun være deprimert og gråte og ikke i stand til å ta vare på noe som helst, hverken seg selv eller min skjønne lillebror. Et barn orker ikke at moren gråter... så jeg kjøpte alkohol til henne, la min lillebror til sengs, og så tok jeg bilnøklene og gikk ut og hadde mitt liv. Mitt liv der tiden bare var min begynte ikke før i 8-9 tiden om kvelden, da jeg visste at knøttet sov og mamma hadde det hun trengte for å komme gjennom natta til neste dag.
  
  Det er fryktelig¨å vokse opp og føle at man er "the peacekeeper" i familien, følelsen av å være den som må være støtte for alle. Det er ikke før jeg er blitt voksen, som nå, at jeg spør meg: hvem støttet egentlig meg?
  Og det er fryktelig å se at den familien man strevde så hardt for, ikke fungerte i lengden, at det lille barnet man trodde beskyttet for alt det vonde, ikke har det så veldig fint inni hodet sitt.
  Det er mye sinne, skyldfølelse og frustrasjon i hodet mitt nå.
  
  Men det fine er: det blir bedre. Når du innser at det ikke er du som er forelderen til det lille barnet, eller har noe plikt overfor din mor eller din far - det er faktisk DE som er foreldrene, DE skal ta ansvaret for både ungene sine og seg selv...DA åpner hjernen din og du innser at du gjorde faktisk så godt du kunne. Du var 13 år, 17 år, 19 år, og du gjorde ditt aller, aller beste, hele tiden. Så var det ikke godt nok, men hvem kan forvente det av en tenåring? Og var det uansett DIN jobb å være den som holdt ting sammen?
  
  Når du klarer å komme deg på punktet der du tenker: dette er faktisk ikke mitt problem - men jeg vil hjelpe med det jeg selv har krefter til - DA, min venn, er du kommet ganske langt.
  Det er aldri din feil. Du har alltid gjort ditt beste, som du vil forsette å gjøre.
  
  Jeg har fått meg en eviglang utdannelse med et gigantisk studielån, jeg har fremdeles tunge dager, men jeg har det fint. Mye, mye finere enn jeg hadde da jeg gjorde mitt beste der hjemme, selvom personene involvert i det hjemmet ikke har det så bra. Jeg kan gi dem råd, jeg kan hjelpe dem hvis JEG orker, men det er ikke min jobb å løse deres problemer. Jeg vil støtte dem på veien, men skrittene må de gå selv.
  
  Jeg vet det er mange, mange unge med foreldre som mine. Min historie er ikke unik. Men jeg håper den kan gi deg håp: det blir bedre. Det er aldri din feil. Det er DITT liv, og det er DU som skal leve det. Ingen andre. Og du skal heller ikke leve eller fikse noen andre sitt liv. Noen ganger har vi faktisk lov å være egoistiske.

Kommentarer

• Jeg kjenner meg veldig godt igjen i din situasjon. Jeg er bare 14 år gammel, men jeg er helt utslitt fysisk og psykisk over å ikke kunne si det til noen, for jeg vet at det bare blir en snakkis... For den du stoler fullt og helt på, stoler sikkert fullt og helt på noen andre også.
• Jeg kjenner meg igjen, ikke i alt, men i mye. Skyldfølelse, frustrasjonen og sinnet. Jeg hadde de følelsene mest i meg før, jeg har de nå også, men jeg lar det gå. Jeg lar faren min gjøre feilene sine, og jeg kommer til å leve mitt eget liv sammen med mamma. Når han endelig har innsett hva han har mistet, skal komme tilbake til ham. Sånn som du. Jeg vil støtte ham på veien, men skrittene må han ta selv.
  Takk for fine ord!
• Takk for at du gav meg muligheten til å lese nettopp dette innlegget! Du satte ord på mye av det jeg sitter inne med i dag og som gjør min hverdag nesten uutholdelig. Jeg er vokst opp med en mor som både drikker og misbruker tabletter. Jeg husker enda den dagen da alle brikkene falt på plass, jeg var 13 og lette etter noen støvler i kottet. Mens jeg kikket rundt dukket det opp vodkaflasker overalt, tullet inn i håndkler, nedi støvletter bak esker ol. Jeg stod med alle disse flaskene foran meg og alt ble helt svart! Jeg ble glad og fryktelig trist på samme tid. Nå forstod jeg hvorfor mammen min var som hun var, og at hun alltid forandret seg da hun kom hjem fra jobb (hvis hun hadde vært på jobb vel å merke).
  
  Mamma drakk mye. Hun sovnet ofte på de merkligste steder rundt om i huset og jeg måtte alltid få henne inn i sengen. Jeg hadde vekkerklokken på hele natten for å sjekke om hun pustet. Flere ganger måtte jeg ut midt på natten og lete etter henne, da noen fulle venner av henne ringte og sa hun var forsvunnet og alt for full til å klare seg selv. Da bar det ut, 13 år gammel, midt på natten, alene.. Jeg fant henne somregel, men ikke alltid. De gangene jeg ikke fant henne var helt forferdelige. Jeg ante ikke om hun levde eller om hun var død. Jeg husker de nettene som det reneste mareritt, jeg lå på gulvet og hadde krampegråt, jeg kan enda, den dag i dag kjenne på den følelsen av redsel.
  
  Mamma lånte også penger for å finansiere sitt misbruk. Hun klarte ikke å betale tilbake det hun skyldet, og den personen det gikk utover, det var meg. Vi mottok trussler fra vedkommende som gikk ut på at han skulle drepe meg. Jeg husker at jeg ikke fikk være ute eller gå på skolen. Jeg forstod nok ikke helt alvoret i det, men i dag ser jeg hvor absurd det hele var. Hvorfor ringte hun ikke politiet da hun mottok drapstrusler på sin egen datter?
  
  Det er ikke få gangene jeg kom hjem fra skolen og mamma hadde gjort et tappert forsøk på å lage middag. Det gikk som regel dårlig, hun sovnet eller glemte at det var det hun holdt på med og kjelene stod på platen og alt vannet var dampet bort.
  
  Jeg har mange vonde minner jeg helst ville vært foruten, samtidig har alle disse erfaringene gjort meg til nettopp den jeg er i dag. Jeg er nå blitt voksen og prøver å takle livet på en fruktbar måte. Mamma henger desverre igjen i fortiden, og sliter fortsatt med misbruket sitt. Jeg er i dag hennes "psykolog" og kjenner at det er tungt. Jeg er enda ikke helt der hvor jeg klarer å sette en grense for hva jeg orker og ikke orker uten å få dårlig samvittighet ovenfor henne. Jeg føler jeg alltid må være der, høre på, komme med råd, hjelpe, dekke over ol. Jeg er utslitt! Men jeg har håp om at jeg en dag skal klare å skille mellom mitt og henne liv. Klare å tenke (og tro på) at hun er selv ansvarlig for de valgene hun selv tar.
  
  En dag...

FAQ

Her er de oftest stilte spørsmålene.

Finner du ikke det du lurer på så ta kontakt med oss.

• Velg et spørsmål

  • Er jeg anonym her?
  • Må jeg si hvor gammel jeg er?
  • Hvem er det jeg chatter med hos dere?
  • Hva er taushetsplikt?
  • Kan andre lese hva jeg skriver?
  • Er dere psykologer?
  • Hva skjer om jeg forteller om hvordan det EGENTLIG er?
  • Hva er meldeplikt?
  • Kommer barnevernet og tar meg om jeg forteller?
  • Er dere bare her på tirsdager og torsdager?
  • Hvis jeg ikke vil snakke på chatten eller forum, hva gjør jeg da?

• Er jeg anonym her?

  Ja, på BARsnakk er du helt anonym, både på chatten og på forumet. Så lenge du selv ikke forteller hvem du er, kan vi ikke få rede på det.

• Må jeg si hvor gammel jeg er?

  Nei, du kan velge selv hva du vil si, men for å starte samtalen på chatten må du oppgi kjønn og hvilken aldersgruppe du er i – og om du vil ha nickname.

• Hvem er det jeg chatter med hos dere?

  Når du logger på kommer du i kontakt med en av våre frivillige. Du kan se bilde av dem i vinduet som åpner seg – men de kan ikke se hvem du er. Mange av våre frivillige har selv vokst opp i hjem med rusproblemer, og vet derfor mye om hvordan det kan være. De har selvsagt taushetsplikt.

• Hva er taushetsplikt?

  Taushetsplikt betyr at vi ikke har lov å fortelle videre til andre hvem du er, og hva akkurat du har fortalt.

• Kan andre lese hva jeg skriver?

  Nei. Alle samtaler blir arkivert – helt anonymt – slik at vi skal kunne bruke dem for å lære mer og bli enda bedre.

• Er dere psykologer?

  Nei. Vi er vanlige unge voksne og voksne som er her for deg, men som har blitt opplært til å snakke med barn, ungdom og voksne om ting som kan være vanskelige.

• Hva skjer om jeg forteller om hvordan det EGENTLIG er?

  Du kan være helt trygg på at det ikke hender noe skummelt, selv om du forteller oss hvordan du har det. Kanskje kan du føle deg litt bedre etter å ha fått sagt det til noen. Den anonyme chatte-tjenesten er her bare for at du skal ha noen å snakke med. Men hvis du velger å fortelle oss hvem du er, og lever i en situasjon som er farlig for deg, har vi meldeplikt og må si fra til barnevernet så de kan hjelpe deg.

• Hva er meldeplikt?

  Meldeplikt betyr at hvis du er under 18 år og lever i en situasjon som er farlig for deg – og du forteller oss hvem du er – må vi si ifra til barnevernet, så de kan hjelpe deg. Hvis vi i løpet av samtalen føler at vi bør si fra til barnevernet, vil vi alltid snakke med deg om dette FØR vi melder til noen. Dersom det skulle skje at vi melder fra, kan du fortsatt komme til oss for hjelp og støtte.

• Kommer barnevernet og tar meg om jeg forteller?

  Barnevernet kommer KUN hvis vi vet hvem du er(se svaret under Hva er meldeplikt?) Barnevernet har noe som heter undersøkelsesplikt. Det betyr at de MÅ de undersøke saken hvis de får vite at noen gjør deg vondt. Barnevernet har også en tidsfrist, og må undersøke saken før det går for lang tid. Det er viktig at barnevernet har regler som fører til at barn og unge som trenger hjelp får det.

  
  
  

  Det er alltid mange andre ting som prøves ut før man eventuelt må flytte fra hjemmet sitt. På en måte kan vi si at det er det siste som skjer.

• Er dere bare her på tirsdager og torsdager?

  BARsnakk chat er åpen tirsdager og torsdager mellom 16.00 og 19.00. I forumet kan du skrive når som helst på døgnet, alle dager, uansett hvor du er. I tillegg kan du avtale å møte oss på vårt kontor i Oslo, eller en annen plass i Oslo hvor du vil møtes. Det kan for eksempel være en cafe, skolen, fritidsklubben eller en park.

• Hvis jeg ikke vil snakke på chatten eller forum, hva gjør jeg da?

  Om du ønsker å snakke med noen av oss utenom tirsdager og torsdager er det bare å ta kontakt på telefon: 21 23 45 93 eller e-post: post@barweb.no. Da kan du også avtale å møte oss en plass. Vi som jobber her heter Mia og Marius. Vi er snille, lett å prate med, og har også taushetsplikt.