Forum

Følelser som river deg i filler

• alkohol,,
• rus,,
• despresjon,,
• maske,,
• kamp,

• Følelser vet dere. De som kommer så snikende, eller brutalt på. De som kan rive deg i fillebiter innvendig, og samtidig bygge deg opp. Jeg vet om en jente som vil dele disse følelsene med dere. Kanskje for at noen skal forstå, forstå at de ikke er alene, eller kanskje for å si ifra -om hva som er greit, og ikke, for meg selv.
  
  Dagene har lenge vært tunge. Hun kjenner godt seg selv, og kjenner godt sine følelser. Hun merker det når de kommer. Tomheten, presset i brystet, ensomheten, det at ingen kan se, og ingen kan forstå. Oppgitthet, håpløshet. Sinne og aggresjon.
  
  Det har skjedd før, og hun har klart seg gjennom det før. Spørsmålet er hvor lenge hun vil klare det neste gang. Hun spør seg selv, og erkjenner at idene om tau og teip ikke var gode. Fremdeles er det noe langt inni henne som sier i fra. Det skriker faktisk inni henne, at nå har hun tapt. For det er en kamp som skal kjempes, hver dag. Det er en maske som skal bli tatt på.
  
  Hun har tapt, ja. Stemmen er tydelig på det, og uansett hvordan hun vrir og vender på det er det ikke annet som er aktuelt. Hun trekkes lengre og lengre ned, og mørket inni henne blir mer og mer synlig rundt henne. Forsvinner hun dithen? Hun vet ikke, alt hun vet er at hun ikke makter. Hun blir oppgitt over seg selv, og din egen udugelighet. Hvorfor skal det være så vanskelig å fungere? Hun som er en god ressursperson, er plutselig blitt et null. I hvertfall i hennes egne øyne. Alt det som før var en selvfølge, det å faktisk stå opp, komme seg på skolen, gjøre en god jobb, engasjere seg i politikken, delta på festene, være midtpunktet, er bare et ork. Hvorfor skal hun gidde? Hun spør seg selv, og svarene uteblir.
  
  For hun finner ikke svar, hverken på det, eller hvorfor dette må skje med henne. Selvmedlidenhet vokser i ensomhet. Hadde noen bare forstått, hadde det kanskje vært lettere, men det er ikke lett å forstå hvordan en psyke fungerer. Det er ikke lett å forstå hva som menes når noen sier at det skriker inni hodet deres, at de ikke er verdt noe, at de ikke ser noen grunn til å leve. I det øyeblikket hun tenker det, vet hun at hun har tapt.
  
  Det er ingen andre som kan svare på det, for det er ingen andre som kjenner henne, hele hennes - med hennes følelser, sine tanker og viktigst av alt - sin historie. Hun vet at det bare er hun selv som kan gi seg selv svarene hun søker, men de er vanskelige å finne. Energien hun kunne brukt på å finne dem, er blitt borte i et rot av sinne ovenfor en mor som skapte disse følelsene, en far som så bort fra problemene, og en en-gang kjæreste som ikke ville erkjenne hva det er å være psykisk syk. Energien hun kunne brukt på seg selv blir rettet mot menneskene rundt, tildels rettferdig, tildels urettferdig.
  
  Den dag i dag tror hun ikke at det handler om å legge skylden på noen, men desto heller å finne ut hvorfor spørsmålet om skyld kom. Den tanken eksisterte ikke i hennes hode for et år siden. Da la hun skylden på seg selv, og spør du deg selv om det er du som er grunnen til at en av din nærmeste vil ta sitt eget liv, fordi det var det du fikk høre, så vil du heller ikke få noe godt svar som gagner alle parter.
  
  For det er slik hun har levd de siste årene. Bak en maske har det skjult seg en redd, sint og oppgitt jente. Et rusmisbruk i nær familie som gir deg erfaringer i form av arr som aldri ser ut til å gro, gir godt fundament til følelser som bare river deg i filler. Det er skummelt å kjenne, for man burde ikke kjenne seg igjen i det.
  
  Hun synes det er tungt å leve, og hun gjør livet tyngre til de som allerede er tynget rundt henne. Kanskje det er slik det er, hun har spurt seg selv mange ganger - fremdeles vil det ikke kommet noe tydelig svar på det, dessverre. Kanskje skulle noen vært der tidligere for å svare at "nei, det er ikke slik det er," men det kom aldri noe svar -når ikke noen fikk høre spørsmålet.
  
  Sinne er den følelsen som har tatt hardest grep, og alkoholen fungerer bra for henne for å få henne til å slippe den ut. En befrielse. Skammen som kom etterpå var tyngre å bære enn selve sinnet. For det er akkurat det det handler om, å finne sin egen måte ut av masken, å finne seg selv. Om du finner deg selv i en posisjon der alkohol, fest, masker og god smaltalk definerer deg, vet du at noe er galt. Hun skjønte det til slutt.
  
  Denne jenta er meg. Den jenta som prøvde å ta livet sitt den gangen, for å gjøre mor til lags. Den jenta som gråt seg i søvn, for skammen og ensomheten var så dominerende. Den jenta som ga opp drømmen om politikken og det hun likte så godt, for mor tok fra all energi og alle tanker.
  
  Den jenta forsto det til slutt, at det bare var hun selv som var ansvarlig for hennes eget liv. Derfor har hun nå selv tatt grep, for seg selv. Det tyngte var å knekke tabuen som lå rundt henne, å bryte stillheten. For den måtte brytes. Derfor er hun nå godt etablert i en ny by, med nye mennesker rundt seg, ny giv i politikken, og et trygt miljø rundt henne, og det kjennes godt. For det er mulig, om ikke alene - å komme seg ut av sitt eget personlige helvete.
  
  Det er ingen som skal behøve å leve slik, fremdeles er det mange som gjør det. Jeg vet bare at jeg vil bruke min tid på å hjelpe de jeg kan hjelpe, for jeg vil snu min negative historie til noe positivt for andre, og som gir meg noe. Det er godt å se at andre har det bra, og hvem vet - kanskje er det ønske om å se en mor som har det bra igjen som ligger til grunne?
  
  Tross det, er det ikke ansvarsfraskrivelse å si fra seg ansvaret om lykken til min mor. Jeg vet at alle er ansvarlige for sitt eget liv, men jeg vil hjelpe de som trenger hjelp, og dèt, det er den beste følelsen i verden.

FAQ

Her er de oftest stilte spørsmålene.

Finner du ikke det du lurer på så ta kontakt med oss.

• Velg et spørsmål

  • Er jeg anonym her?
  • Må jeg si hvor gammel jeg er?
  • Hvem er det jeg chatter med hos dere?
  • Hva er taushetsplikt?
  • Kan andre lese hva jeg skriver?
  • Er dere psykologer?
  • Hva skjer om jeg forteller om hvordan det EGENTLIG er?
  • Hva er meldeplikt?
  • Kommer barnevernet og tar meg om jeg forteller?
  • Er dere bare her på tirsdager og torsdager?
  • Hvis jeg ikke vil snakke på chatten eller forum, hva gjør jeg da?

• Er jeg anonym her?

  Ja, på BARsnakk er du helt anonym, både på chatten og på forumet. Så lenge du selv ikke forteller hvem du er, kan vi ikke få rede på det.

• Må jeg si hvor gammel jeg er?

  Nei, du kan velge selv hva du vil si, men for å starte samtalen på chatten må du oppgi kjønn og hvilken aldersgruppe du er i – og om du vil ha nickname.

• Hvem er det jeg chatter med hos dere?

  Når du logger på kommer du i kontakt med en av våre frivillige. Du kan se bilde av dem i vinduet som åpner seg – men de kan ikke se hvem du er. Mange av våre frivillige har selv vokst opp i hjem med rusproblemer, og vet derfor mye om hvordan det kan være. De har selvsagt taushetsplikt.

• Hva er taushetsplikt?

  Taushetsplikt betyr at vi ikke har lov å fortelle videre til andre hvem du er, og hva akkurat du har fortalt.

• Kan andre lese hva jeg skriver?

  Nei. Alle samtaler blir arkivert – helt anonymt – slik at vi skal kunne bruke dem for å lære mer og bli enda bedre.

• Er dere psykologer?

  Nei. Vi er vanlige unge voksne og voksne som er her for deg, men som har blitt opplært til å snakke med barn, ungdom og voksne om ting som kan være vanskelige.

• Hva skjer om jeg forteller om hvordan det EGENTLIG er?

  Du kan være helt trygg på at det ikke hender noe skummelt, selv om du forteller oss hvordan du har det. Kanskje kan du føle deg litt bedre etter å ha fått sagt det til noen. Den anonyme chatte-tjenesten er her bare for at du skal ha noen å snakke med. Men hvis du velger å fortelle oss hvem du er, og lever i en situasjon som er farlig for deg, har vi meldeplikt og må si fra til barnevernet så de kan hjelpe deg.

• Hva er meldeplikt?

  Meldeplikt betyr at hvis du er under 18 år og lever i en situasjon som er farlig for deg – og du forteller oss hvem du er – må vi si ifra til barnevernet, så de kan hjelpe deg. Hvis vi i løpet av samtalen føler at vi bør si fra til barnevernet, vil vi alltid snakke med deg om dette FØR vi melder til noen. Dersom det skulle skje at vi melder fra, kan du fortsatt komme til oss for hjelp og støtte.

• Kommer barnevernet og tar meg om jeg forteller?

  Barnevernet kommer KUN hvis vi vet hvem du er(se svaret under Hva er meldeplikt?) Barnevernet har noe som heter undersøkelsesplikt. Det betyr at de MÅ de undersøke saken hvis de får vite at noen gjør deg vondt. Barnevernet har også en tidsfrist, og må undersøke saken før det går for lang tid. Det er viktig at barnevernet har regler som fører til at barn og unge som trenger hjelp får det.

  
  
  

  Det er alltid mange andre ting som prøves ut før man eventuelt må flytte fra hjemmet sitt. På en måte kan vi si at det er det siste som skjer.

• Er dere bare her på tirsdager og torsdager?

  BARsnakk chat er åpen tirsdager og torsdager mellom 16.00 og 19.00. I forumet kan du skrive når som helst på døgnet, alle dager, uansett hvor du er. I tillegg kan du avtale å møte oss på vårt kontor i Oslo, eller en annen plass i Oslo hvor du vil møtes. Det kan for eksempel være en cafe, skolen, fritidsklubben eller en park.

• Hvis jeg ikke vil snakke på chatten eller forum, hva gjør jeg da?

  Om du ønsker å snakke med noen av oss utenom tirsdager og torsdager er det bare å ta kontakt på telefon: 21 23 45 93 eller e-post: post@barweb.no. Da kan du også avtale å møte oss en plass. Vi som jobber her heter Mia og Marius. Vi er snille, lett å prate med, og har også taushetsplikt.