http://www.productsofmagnus.com/barsnakk/discussions/feed.rss Sun, 20 May 12 04:12:08 -0400 All Discussions - Barsnakk en-CA http://www.productsofmagnus.com/barsnakk/discussion/95/sliter-med-psyken-etter-oppvekst-med-mor-som-misbrukter-amfetamin Fri, 04 May 2012 08:58:37 -0400 Bruker 95@/barsnakk/discussions
Akkurat sånn jeg lever nå, skulle jeg vel egentlig ikke hatt noe å klage på. Jeg bor i et fint hus, studerer og tjener penger. Har en flott kjæreste som støtter meg hver gang det er noe.
Men de siste månedene har vært helt forfærdelige. Alt jeg gjør eller må gjøre har blitt et ork, jeg har blitt veldig sårbar og det er ingenting som skal til for at jeg begynner å gråte. Alt folk sier til meg tar jeg meg nært av, og føler jeg blir rett å slett spist opp innvendig. Uansett hva jeg gjør så føler jeg at ingenting av det jeg gjør er bra nokk.

Jeg har vokst opp i en familie med en del problemer, spesielt min mor. Jeg aner ikke hvordan jeg skal håndtere det lenger, jeg er 20 år og har prøvd og oversett alle problemene i flere år. Men for litt siden sa det bare klikk og det gikk opp for meg hvor uvirkelig alt egentlig har vært, og etter det ble alt snudd på hodet.

Allerede da jeg var sju år laget jeg middag, vasket klær, gikk på skolen, handlet inn mat osv mens mamma lå på soffan og var "syk". Der og da hadde jeg ingen anelse på hva som egentlig foregikk. Jeg trodde det var normalt og ikke ha mer enn to klesskift, normalt at en andreklassing laget middag til seg selv og "familien"

Etterhvert som jeg ble eldre, ble problemene med mamma værre. Stoffene ble sterkere og jeg skjønte mer og mer hva som egentlig foregikk. På ungdomskolen hadde jeg ingen venner. Jeg var blyg, turte ikke snakke med noen, hadde slitte hullete klær, måtte gå med samme klesplagget hver dag, og holdt meg for meg selv. De andre elevene ville ikke snakke med meg. De tenkte sikkert jeg var ekkel og rar. Men jeg hadde ikke noe valg. Hadde jo så vidt penger til mat. Jeg kunne ikke bli med i svømmetimer eller gymtimer, jeg turte ikke i frykt om hva de andre ville tro. Dagene gikk med på skole og være barnepasser. Barnepasser til min egen mor. Jeg følte jeg måtte følge med på alt hun gjorde, ble med henne overalt, prøvde å passe på at hun ikke dro på besøk til andre "skummle" personer. Vi kranglet hver dag, og jeg var bokstavelig talt forbanna. Hele livet mitt har jeg likevel sagt at jeg er glad i henne, prøvd å hjelpe henne, vært hushjelpen hennes, og prøvd så godt jeg kunne og passe på at min lillesøster ikke skulle bli påvirket av henne sånn som jeg ble.

Det som sårer meg mest, er den følelsen av at jeg aldri har vært hennes "datter", den følelsen av at jeg alltid var sammen med min mor, men hun aldri sammen med meg.
Ord som "drittunge", "du er det værste som har hendt meg" "kunne ønske du aldri var født" ord som jeg lenge overså og tenkte at det var bare hennes tilstand der og da som var årsaken. Ord som brente seg fast og er umulig for meg å glemme, og umulig for henne og huske at hun har nevnt.

Etterhvert orket jeg ikke mer, etter alle nettene jeg gråt meg i søvn, etter noen blåflekker her å der, og sårende ord. Jeg orket ikke mer. Endelig fikk jeg flytte til min far, i håp om at jeg skulle få et normalt liv. Jeg blokket ut alt. Latet som at oppveksten min aldri fant sted. Etter en stund funket det også. Først på vgs turte jeg og snakke til de andre elevene, jeg begynte å få venner, jeg begynte å henge med andre istedefor å "spionere" på min mor. Jeg tenkte bare skitt la gå, hun får gjøre som hun vil. Nå vil jeg begynne å skape mitt eget liv. Som sagt så gjort.

Men nå etter ett par år "med dans på roser" begynner alt å kollapse igjen. Jeg snakker fortsatt med min mor som bare blir værre og værre. Jeg gråter hver dag, uten noen spesiell form for grunn. Det bare skjer. Jeg har begynt å isolert meg litt for de jeg omgås, og føler jeg bare vil gro fast på rommet mitt, og ligge der resten av livet.

Jeg trenger hjelp. Jeg har for det meste holdt den hele og fulle sannheten om min mor for meg selv. Lell om jeg vet at alle ser det på henne.
De siste dagene har bare gått med på å tenke på alt som skjedd under oppveksten min. Jeg føler meg ødelagt innvendig. Jeg er sårbar og hjelpesløs. Hodet mitt er et stort rot, og jeg aner ikke hva som skjer med meg.

Hjelp
]]> http://www.productsofmagnus.com/barsnakk/discussion/96/missliker-pappas-alkoholbruk Sun, 13 May 2012 03:31:42 -0400 Bruker 96@/barsnakk/discussions
Pappa er da er "periode dranker" om man skal bruke den kategorien der. Han har Offshore jobb. Da er han vekk i 2 uker, og hjemme 4 uker. De 4 ukene han er hjemme med oss, er han veldig tørst hver helg! Han kjøper inn drikkevarer fra polet på lørdagen som han da drikker for seg selv noe å blande ut med. Da kan han da kjøpe en liten flaske vikingfjord, en flaske med baylis, en rødvinsflaske, og si en six.pack med øl. Dette kaller han for "å kose seg" ..
Han drikker alt igjennom natta alene i stuen, og legger seg ikke! Hører gjerne på musikk og holder oss våkne med det, eller så har han funnet noe å være forbanna på, eller å si hvor glade han er i oss. Jeg vil helst unngå å prate med han, for han har lett for å krangle/ bli forbanna! Han blir som regel edru på mandagen, men da sover han hele dagen, så virker han "ok" på tirsdagen. Husk at mamma jobber skift og er vekk i helgene, så meg og broren min er hjemme alene med pappa.

Han føler det er ekkelt at jeg har med venner hjem, liker ikke at de ser at han tar en pils på dagen, og ihvertfall ikke i helgene. Er litt vanskelig for meg å være med mine venner og, siden det er 3 kvarter å gå til nærmeste buss/butikk, og han vil at jeg skal helst være hjemme for å ta av hunden min (noe jeg selvfølgelig har forståelse for).

Ellers når han er edru, vil jeg si at han har psykiske lidelser. Han hakker spesielt på meg i familien (noe mamma sier og til meg). Er det ikke ditt, så er det datt og. Han driter rett og slett i hva vi krangler om, det eneste han vil ha frem er at han har rett, og jeg skal respektere han med å si meg enig med han med en gang, når jeg vet han har feil. Kan være en så liten patetisk ting om hvordan man steker en pizza. Og nei, jeg er ikke frekk i kjeften mot han, for jeg vet at om jeg er det, for jeg jævli mye brøling tilbake som får meg til å grine.

Dette har pågått så lenge jeg kan huske.

Han sliter meg ut psykisk, og dette vil jeg bare komme vekk fra!

Har allerede vært i kontakt med barnevernet med mamma, uten at pappa har visst om det, men da har vi juget oss ut av situasjonen, fordi barnevernet var ett stress og ett hærk. Jeg orker ikke å ta det steget igjen, om å gå inn i det systemet!

Mamma vil gjøre det slutt, hun får det ikke til. Hun har så mye respekt for pappa! Pappa mener jo selv at han er perfekt, og det han gjør er ikke galt.

Hva skal jeg gjøre?]]> http://www.productsofmagnus.com/barsnakk/discussion/93/en-mor-som-er-rusmissbruker Thu, 12 Apr 2012 12:52:40 -0400 Bruker 93@/barsnakk/discussions http://www.productsofmagnus.com/barsnakk/discussion/94/denne-hjalp-meg Wed, 18 Apr 2012 03:58:31 -0400 Bruker 94@/barsnakk/discussions
Www.om-depresjon.blogspot.com]]> http://www.productsofmagnus.com/barsnakk/discussion/91/narkotika Mon, 12 Mar 2012 14:45:51 -0400 Bruker 91@/barsnakk/discussions http://www.productsofmagnus.com/barsnakk/discussion/92/rus-store-bror-og-pappa.- Wed, 14 Mar 2012 06:56:38 -0400 Bruker 92@/barsnakk/discussions
Min bror ble introdusert til rus av sin biologiske far da han var 12 år, da var jeg 4 år. I dag er han 30 år gammel og er aldri hjemme. Han kommer innom hjemme omtrent 1 - 2 gangen annen hvert år, omtrent hver gang er det for å få mat eller penger. Tidligere da han var omtrent 26 år, stjal han pc-en til leieboeren vår og det nye film kamera til søsteren min. Bland annet har han blitt banket opp utenfor huset, stjelt opp til 60 000 kr hos mamma og brukt det på Internett gambling, og har utsatt seg selv for flere hendelser. Sommeren 2009 stjal han 16 000 kr hos faren sin og dro ned til Oslo for å ruse seg, vi vet ikke helt hva som skjedde men han datt på en tog-bane og knakk kjeven bland annet knuste litt av kinnet sitt. Da han lå på sykehuset i Oslo dagen før operasjon, prøvde han å "rømme".
Jeg har nesten ikke kontakt med han, og jeg blir helt knust innvendig av å se han ha det så fælt. Jeg skulle ønske jeg kunne hjelpe han.

Jeg fikk først vite da jeg var 12 år gammel at min far røyket hasj, gikk på speed og mye mer. Han skulle være barnevakt for meg og søsteren min da min mor var på jobb reise. Min søster var i sin gode "fjortis" alder, og elsket å være lenge våken på kveldene. Da min søster gikk ned for å lage seg "nattmat" så hun at pappa sto å røyket hasj vedsiden av viften på kjøkkenet. Etter det var det ikke noe å skjule for han. Så han startet å røyke fremfor oss da vi var på besøk fremover. Jeg følte ubehag da jeg så at han gjorde alle disse tingene, og jeg ville ikke komme på besøk hos han mere. Nå for tiden ser vi ikke hverandre så mye, men han gir meg og søsteren min pengere hver gang han treffer oss, men ikke noe mer enn det.
Jeg savner mitt forhold jeg hadde med han før jeg fikk vite at han var rusmissbruker.
Jeg blir veldig frustrert over disse tingene, og tenker på de hver dag.
Jeg har 2 søstre, hun ene har prøvd hasj EN gang, men det var ikke noe for henne og hun er svært voksen til å bare være 19 år.
Min andre eldre søster var innen rusmisbruk tidligere som jeg vet om, men etter hun fikk barn, har hun ikke rør noe. ]]> http://www.productsofmagnus.com/barsnakk/discussion/89/hvordan-kan-jeg-ta-vare-pa-meg-selvs Wed, 08 Feb 2012 06:03:02 -0500 Bruker 89@/barsnakk/discussions Det kan ikke sies mange nok ganger, at det er viktig å ta vare på seg selv, uavhengig situasjonen en lever i. Og at vi har rett til det, og fortjener det, ikke minst.

...jeg tenker også at det finnes så mange forskjellige måter å ta vare på seg selv på. Hadde vært fint å få igang en "liste" på hvordan en kan gjøre det på forskjellige måter!

Når det er mye stress rundt meg kan jeg for eksempel gjerne se en film, eller lese en bok. Eller så ringer jeg en av mine venner (gjerne de beste) og prater bare, eller finner på noe sammen...

Hva gjør dere?

BAR-Mia]]> http://www.productsofmagnus.com/barsnakk/discussion/90/hva-er-normalts Wed, 15 Feb 2012 13:45:39 -0500 Bruker 90@/barsnakk/discussions
Når vi var bare oss tre (jeg er enebarn), gjalt helt andre regler. Hver kveld i helgene drakk de så mye alkohol at talen ble utydelig. Noen ganger drakk de så mye at gangen ble ustødig. Hver bidige skoleferie og hver eneste helgehyttetur gikk ut på at mamma og pappa og tante og onkel drakk seg fulle hver kveld.

Jeg likte det ikke og sa ifra om det. Da fikk jeg til beskjed om at de ikke hadde noe alkoholproblem og at jeg uansett ikke hadde noe med å mene noe om det. Dette var normalt. Dette trodde jeg på helt til jeg ble godt voksen. Ikke så rart, kanskje, for de fleste i min familie og de fleste av mamma og pappas venner har samme drikkemønster. De drikker vin og kule drinker. Ikke noe rølp. De sitter ikke på en benk i byen med hjemmebrent. Mamma gjemmer ikke spritflasker i skapet. De har et ordenlig barskap. Da jeg gikk på ungdomsskolen, ble jeg klar over at mamma satt og drakk vin for seg selv etter at pappa og jeg hadde lagt oss. Men hun klarte alltid å komme seg opp om morran og på jobb.

Pappa skulle alltid snakke med meg når han var full. Da skulle han si hvor glad han var i meg. En del av meg skrek ut i fortvilelse: hvorfor sier du aldri sånt når du er edru? Jeg var alltid redd han når han var full fordi han forgrep seg seksuelt på meg en gang jeg var seks år.

Da jeg flytta hjemmefra, forsto jeg etterhvert at det var lite vits i å ringe hjem etter klokka 18.00 for da var sjansene store for at jeg bare ville få en halvfull/full mamma eller pappa på tråden.

Har jeg rett til å klage? Mamma og pappa hevder den dag i dag at de aldri har hatt noe alkoholproblem. Såpas må et barn tåle. De har så og si aldri vært fulle på dagtid. De bor i et vanlig byggefelt, langt fra plata i Oslo eller kummerlige boforhold på Oslo øst. De arrangerer fester med god hjemmelaget mat - og utømmelige mengder med vin og drinker. ]]> http://www.productsofmagnus.com/barsnakk/discussion/79/mamma-drikker. Thu, 08 Dec 2011 17:38:40 -0500 Bruker 79@/barsnakk/discussions
Men jeg klarer ikke gråte, jeg er bare helt nummen, nesten bedøvet, føler ikke noe lenger.]]> http://www.productsofmagnus.com/barsnakk/discussion/88/hvordan-ga-frems Tue, 31 Jan 2012 14:02:30 -0500 Bruker 88@/barsnakk/discussions Jeg var ofte sint og brukte å angripe henne verbalt for det hun utsatte seg for.. nå har jeg lært meg å sette grenser på hva jeg skal bry meg om, men jeg bryr meg om de som ennå er små. Her om dagen kom hun minste til meg og sa hun var redd og lei seg fordi mamma drakk ofte, mamma vil ikke inse det selv, og sier hun ikke drikker mye, broren min som er et år yngre kontaktet barnevernet som ikke gjorde noe, fordi ( det er stygt å si kanskje) men manipulerte barneverne til å tro at ingenting var feil. Jeg er midt oppi utdannelsen min og får ikke gjort så mye, og jeg vet ikke hva jeg kan gjøre for å hjelpe henne.. jeg vil ikke angripe lengre, men hjelpe.

Hva kan jeg gjøre?
hilsen en sliten og trist 24 åring.]]> http://www.productsofmagnus.com/barsnakk/discussion/70/hva-synes-du-hjelper-nar-du-har-det-vanskeligs Thu, 01 Dec 2011 09:31:26 -0500 Bruker 70@/barsnakk/discussions
BAR-Marius]]> http://www.productsofmagnus.com/barsnakk/discussion/85/laererrollen Thu, 05 Jan 2012 09:45:07 -0500 Bruker 85@/barsnakk/discussions
Mine lærere, både på barne- og ungdomsskolen, viste ingenting om at det var vanskelig hjemme. Jeg var en typisk "snill" unge, som gjorde alle leksene og satt pent og stille, selv om tankene i hodet surret rundt. I ettertid tror jeg noen av lærerne måtte ha sett at noe var galt, men ingen ville eller turte å se. Samtidig vet jeg at det kan være veldig vanskelig for folk å vite hva de skal gjøre. Jeg sa jo ingenting selv heller! Som framtidig lærer er jeg veldig opptatt av å se de barna og ungdommene som ikke har det bra hjemme. Når jeg er ute i praksis, kjenner jeg igjen mange av de kjennetegnene jeg selv hadde når det var ekstra vanskelig hjemme. Det kan for eksempel være at jeg kommer for sent, at jeg lett ble distrahert og ikke klarte å følge med i timen, at jeg kunne bli fort sint eller lei meg osv.

Jeg vil veldig gjerne høre litt hva dere synes lærere og andre i skolen skal gjøre for de som har det vanskelig hjemme? Hvis noen har gode forslag, gode eller dårlige opplevelser eller tanker rundt det, hadde det vært veldig fint å høre! Kanskje har noen andre måter å "reagere" i klassen på enn meg og. Som lærer er det viktig å se alle elevene, og da hadde det vært fint å få litt hjelp av dere!

IdaM]]> http://www.productsofmagnus.com/barsnakk/discussion/67/helsesoster Thu, 01 Dec 2011 02:28:59 -0500 Bruker 67@/barsnakk/discussions
BAR-Mia
]]> http://www.productsofmagnus.com/barsnakk/discussion/76/barn-av-alkoholiker Sun, 04 Dec 2011 00:28:42 -0500 Bruker 76@/barsnakk/discussions Jeg er datteren til en mor som har vært alkoholmisbruker siden jeg var ca 6 år. Da jeg var 12 år fikk jeg en lillebror, og på grunn av at min far jobbet offshore var det meg som passet dette lille knøttet hver gang mamma drakk. Som var hele tiden. Jeg husker jeg trodde hun hadde en muskelsykdom eller en nevrologisk sykdom, og jeg husker jeg ble så utrolig lettet da de fortalte meg at mamma er alkoholiker. LETTET. Fordi jeg tenkte at da er det jo bare å slutte å drikke, da, og så er problemene løst. Livet kan være veldig lett når man er 13 år, og veldig, veldig vanskelig når man innser at det man hadde håpt at skulle bli løsningen, ikke fungerer. Da jeg ble eldre, og min far fikk jobb på land, trodde jeg at ting skulle bli mye bedre, og jeg fikk mer fritid, men ikke mer avslapning. Jeg var alltid redd for å komme hjem i tilfelle de hadde kranglet, eller mamma var full, eller om lillebroren min hadde hørt dem krangle og var lei seg. Da jeg ble gammel nok til å kjøpe alkohol, kjøpte jeg paradoksalt nok alkohol til min egen mor, til tross for at jeg visste hun ikke burde drikke, men samtidig visste jeg at hvis hun ikke fikk alkohol ville hun være deprimert og gråte og ikke i stand til å ta vare på noe som helst, hverken seg selv eller min skjønne lillebror. Et barn orker ikke at moren gråter... så jeg kjøpte alkohol til henne, la min lillebror til sengs, og så tok jeg bilnøklene og gikk ut og hadde mitt liv. Mitt liv der tiden bare var min begynte ikke før i 8-9 tiden om kvelden, da jeg visste at knøttet sov og mamma hadde det hun trengte for å komme gjennom natta til neste dag.

Det er fryktelig¨å vokse opp og føle at man er "the peacekeeper" i familien, følelsen av å være den som må være støtte for alle. Det er ikke før jeg er blitt voksen, som nå, at jeg spør meg: hvem støttet egentlig meg?
Og det er fryktelig å se at den familien man strevde så hardt for, ikke fungerte i lengden, at det lille barnet man trodde beskyttet for alt det vonde, ikke har det så veldig fint inni hodet sitt.
Det er mye sinne, skyldfølelse og frustrasjon i hodet mitt nå.

Men det fine er: det blir bedre. Når du innser at det ikke er du som er forelderen til det lille barnet, eller har noe plikt overfor din mor eller din far - det er faktisk DE som er foreldrene, DE skal ta ansvaret for både ungene sine og seg selv...DA åpner hjernen din og du innser at du gjorde faktisk så godt du kunne. Du var 13 år, 17 år, 19 år, og du gjorde ditt aller, aller beste, hele tiden. Så var det ikke godt nok, men hvem kan forvente det av en tenåring? Og var det uansett DIN jobb å være den som holdt ting sammen?

Når du klarer å komme deg på punktet der du tenker: dette er faktisk ikke mitt problem - men jeg vil hjelpe med det jeg selv har krefter til - DA, min venn, er du kommet ganske langt.
Det er aldri din feil. Du har alltid gjort ditt beste, som du vil forsette å gjøre.

Jeg har fått meg en eviglang utdannelse med et gigantisk studielån, jeg har fremdeles tunge dager, men jeg har det fint. Mye, mye finere enn jeg hadde da jeg gjorde mitt beste der hjemme, selvom personene involvert i det hjemmet ikke har det så bra. Jeg kan gi dem råd, jeg kan hjelpe dem hvis JEG orker, men det er ikke min jobb å løse deres problemer. Jeg vil støtte dem på veien, men skrittene må de gå selv.

Jeg vet det er mange, mange unge med foreldre som mine. Min historie er ikke unik. Men jeg håper den kan gi deg håp: det blir bedre. Det er aldri din feil. Det er DITT liv, og det er DU som skal leve det. Ingen andre. Og du skal heller ikke leve eller fikse noen andre sitt liv. Noen ganger har vi faktisk lov å være egoistiske. ]]> http://www.productsofmagnus.com/barsnakk/discussion/87/folelser-som-river-deg-i-filler Mon, 23 Jan 2012 13:08:11 -0500 Bruker 87@/barsnakk/discussions
Dagene har lenge vært tunge. Hun kjenner godt seg selv, og kjenner godt sine følelser. Hun merker det når de kommer. Tomheten, presset i brystet, ensomheten, det at ingen kan se, og ingen kan forstå. Oppgitthet, håpløshet. Sinne og aggresjon.

Det har skjedd før, og hun har klart seg gjennom det før. Spørsmålet er hvor lenge hun vil klare det neste gang. Hun spør seg selv, og erkjenner at idene om tau og teip ikke var gode. Fremdeles er det noe langt inni henne som sier i fra. Det skriker faktisk inni henne, at nå har hun tapt. For det er en kamp som skal kjempes, hver dag. Det er en maske som skal bli tatt på.

Hun har tapt, ja. Stemmen er tydelig på det, og uansett hvordan hun vrir og vender på det er det ikke annet som er aktuelt. Hun trekkes lengre og lengre ned, og mørket inni henne blir mer og mer synlig rundt henne. Forsvinner hun dithen? Hun vet ikke, alt hun vet er at hun ikke makter. Hun blir oppgitt over seg selv, og din egen udugelighet. Hvorfor skal det være så vanskelig å fungere? Hun som er en god ressursperson, er plutselig blitt et null. I hvertfall i hennes egne øyne. Alt det som før var en selvfølge, det å faktisk stå opp, komme seg på skolen, gjøre en god jobb, engasjere seg i politikken, delta på festene, være midtpunktet, er bare et ork. Hvorfor skal hun gidde? Hun spør seg selv, og svarene uteblir.

For hun finner ikke svar, hverken på det, eller hvorfor dette må skje med henne. Selvmedlidenhet vokser i ensomhet. Hadde noen bare forstått, hadde det kanskje vært lettere, men det er ikke lett å forstå hvordan en psyke fungerer. Det er ikke lett å forstå hva som menes når noen sier at det skriker inni hodet deres, at de ikke er verdt noe, at de ikke ser noen grunn til å leve. I det øyeblikket hun tenker det, vet hun at hun har tapt.

Det er ingen andre som kan svare på det, for det er ingen andre som kjenner henne, hele hennes - med hennes følelser, sine tanker og viktigst av alt - sin historie. Hun vet at det bare er hun selv som kan gi seg selv svarene hun søker, men de er vanskelige å finne. Energien hun kunne brukt på å finne dem, er blitt borte i et rot av sinne ovenfor en mor som skapte disse følelsene, en far som så bort fra problemene, og en en-gang kjæreste som ikke ville erkjenne hva det er å være psykisk syk. Energien hun kunne brukt på seg selv blir rettet mot menneskene rundt, tildels rettferdig, tildels urettferdig.

Den dag i dag tror hun ikke at det handler om å legge skylden på noen, men desto heller å finne ut hvorfor spørsmålet om skyld kom. Den tanken eksisterte ikke i hennes hode for et år siden. Da la hun skylden på seg selv, og spør du deg selv om det er du som er grunnen til at en av din nærmeste vil ta sitt eget liv, fordi det var det du fikk høre, så vil du heller ikke få noe godt svar som gagner alle parter.

For det er slik hun har levd de siste årene. Bak en maske har det skjult seg en redd, sint og oppgitt jente. Et rusmisbruk i nær familie som gir deg erfaringer i form av arr som aldri ser ut til å gro, gir godt fundament til følelser som bare river deg i filler. Det er skummelt å kjenne, for man burde ikke kjenne seg igjen i det.

Hun synes det er tungt å leve, og hun gjør livet tyngre til de som allerede er tynget rundt henne. Kanskje det er slik det er, hun har spurt seg selv mange ganger - fremdeles vil det ikke kommet noe tydelig svar på det, dessverre. Kanskje skulle noen vært der tidligere for å svare at "nei, det er ikke slik det er," men det kom aldri noe svar -når ikke noen fikk høre spørsmålet.

Sinne er den følelsen som har tatt hardest grep, og alkoholen fungerer bra for henne for å få henne til å slippe den ut. En befrielse. Skammen som kom etterpå var tyngre å bære enn selve sinnet. For det er akkurat det det handler om, å finne sin egen måte ut av masken, å finne seg selv. Om du finner deg selv i en posisjon der alkohol, fest, masker og god smaltalk definerer deg, vet du at noe er galt. Hun skjønte det til slutt.

Denne jenta er meg. Den jenta som prøvde å ta livet sitt den gangen, for å gjøre mor til lags. Den jenta som gråt seg i søvn, for skammen og ensomheten var så dominerende. Den jenta som ga opp drømmen om politikken og det hun likte så godt, for mor tok fra all energi og alle tanker.

Den jenta forsto det til slutt, at det bare var hun selv som var ansvarlig for hennes eget liv. Derfor har hun nå selv tatt grep, for seg selv. Det tyngte var å knekke tabuen som lå rundt henne, å bryte stillheten. For den måtte brytes. Derfor er hun nå godt etablert i en ny by, med nye mennesker rundt seg, ny giv i politikken, og et trygt miljø rundt henne, og det kjennes godt. For det er mulig, om ikke alene - å komme seg ut av sitt eget personlige helvete.

Det er ingen som skal behøve å leve slik, fremdeles er det mange som gjør det. Jeg vet bare at jeg vil bruke min tid på å hjelpe de jeg kan hjelpe, for jeg vil snu min negative historie til noe positivt for andre, og som gir meg noe. Det er godt å se at andre har det bra, og hvem vet - kanskje er det ønske om å se en mor som har det bra igjen som ligger til grunne?

Tross det, er det ikke ansvarsfraskrivelse å si fra seg ansvaret om lykken til min mor. Jeg vet at alle er ansvarlige for sitt eget liv, men jeg vil hjelpe de som trenger hjelp, og dèt, det er den beste følelsen i verden. ]]> http://www.productsofmagnus.com/barsnakk/discussion/86/drommebarnevern..s Fri, 20 Jan 2012 03:48:15 -0500 Bruker 86@/barsnakk/discussions - BAR Mia]]> http://www.productsofmagnus.com/barsnakk/discussion/84/barnevernet-er-innblandet..- Thu, 29 Dec 2011 06:05:00 -0500 Bruker 84@/barsnakk/discussions Ikke hele tiden.. men veldig mye.. Hun har veldig mye press på seg sier hun!
Og akkurat som at hun takler problemene sine med og drikke! og det er dritt irriterende.. for jeg sitter inne i stuen og kommer inn på kjøkkenet for og ta meg en skive.. Og der sitter hun under viften med en røyk i høyre hånden og ett glass vin for siden av.. Noen gangen gjemmer hun vinen eller ølet på vaske rommet..
Det skjer så mange ting på skolen og hjemme og tanker i fortiden og er fast i hodet mitt.. Faren min drakk hele tiden før.. Han drakk seg full vær dag... Og prøvde og gå, også falt han ned på gulvet.. og da.. var det JEG som måtte hjelpe han opp igjen.. jeg er 13 år og klarer ikke og takle alt i denne verden..
Jeg føler meg dum.. Jeg orker bare ikke mer, alt skjer No !
Mamma begynte og drikke når hun var sammen med stefaren min.. han var utro og da slo de opp.. og da begynte hun og drikke mere! og Mormor døde! da drakk hun mere.. og venninne hennes døde.. da drakk hun mere.. HUN LØSER PROBLEMENE SINE MED OG DRIKKE!!!!
Også sa jeg ALT som hadde skjedd til en rådgiver på skolen! og jeg ville jo da at hun skulle gi meg råd.. men neida... vet du hva hun gir meg.. EN TELEFON TIL BARNEVERNET... ! Barne vernet er innblandet og det har aldri skjedd før!!! og nå er jeg dritt redd for hva som kommer til og skje!!

-Hva skal jeg gjøre?
-Er det noen som har det sånn som meg?
-Er det noen som har opplevd det samme?

]]> http://www.productsofmagnus.com/barsnakk/discussion/81/har-du-noen-tanker-rundt-juls Tue, 20 Dec 2011 04:31:49 -0500 Bruker 81@/barsnakk/discussions
BAR-Marius :-)]]> http://www.productsofmagnus.com/barsnakk/discussion/83/god-jul-til-absolutt-alle-der-ute-hang-in-there. Fri, 23 Dec 2011 16:22:48 -0500 Bruker 83@/barsnakk/discussions
Ikke gi opp, dere er ikke alene! Om det er forferdelig vanskelige tider så tenk for deg selv at det blir bedre. Det er helt sant. Enten det skjer ¨nå eller kanskje når du flytter ut, det er en annen sak, men det jeg vil frem til er at det blir alltid bedre.
,
Til alle dere som har hatt opplevelser med sprit, narkotika, alkohol, doping osv. dere er utrolig tøffe som holder ut en hverdag mange ikke en gang kan tenke seg! Dere er sterke mennesker, hang in there! :-)

Julehilsen fra et barn som sitter her på rommet sitt.]]> http://www.productsofmagnus.com/barsnakk/discussion/82/bivirkninger Wed, 21 Dec 2011 10:22:00 -0500 Bruker 82@/barsnakk/discussions Faren min er alkoholiker og har vært det så lenge jeg kan huske.
Heldigvis har jeg fått mye hjelp og støtte av min familie.
Men når jeg er hos han nå, ser jeg bivirkninger av all alkoholen.
Han skjelver, har dårlig hukommelse, sover mye og har mistet nesten all sans for humor. Han er mye sliten og orker nesten ingen ting lengre.
Jeg vet ikke om dette er bivirkninger av alkohol, men jeg vet at det ikke alltid har vært sånn, og at det har blitt verre med årene.
Jeg blir rett og slett livredd. Jeg er utrolig glad i ham, og jeg vil virkelig ikke miste en av mine nærmeste i en alder av 14.
Hilsen Ida]]> http://www.productsofmagnus.com/barsnakk/discussion/71/hemmelig-narkotikamisbruk Thu, 01 Dec 2011 12:41:08 -0500 Bruker 71@/barsnakk/discussions http://www.productsofmagnus.com/barsnakk/discussion/75/mamma-og-pappa-drikker Fri, 02 Dec 2011 04:21:54 -0500 Bruker 75@/barsnakk/discussions Hilsen Erik]]>